Jeg har det bedre nå enn noen sinne tidligere takket være blant annet Lightning Prosess og Audhild som er en fantastisk dyktig coach.

Min oppvekst med min mor og 2 ½ år eldre bror har vært en langvarig påkjenning for meg. Min far jobbet mye til sjøs, men vi har alltid hatt god kontakt med hverandre og han har alltid vært der for meg: Takk og pris.

Min mor lever i sin egen boble uten empati - uten evne til å glede seg for andre med mindre hun selv kommer ut med gevinst. Jeg kan si direkte til henne at det hun sier sårer meg. Hun går da til angrep og sier at det er min tolkning og at jeg tar feil. De gangene jeg har grått har jeg ikke fått trøst, og jeg har felt mye tårer gjennom årene. Min bror har vært ganske likegyldig ovenfor det meste: for å få hjelp av min bror måtte jeg tenke grundig over mine formuleringer og smiske, det var veldig slitsomt, svaret var som oftest "vent" eller "kanskje". Han har aldri hatt interesse av å tilbringe tid med meg og vi lekte aldri sammen i oppveksten.

Min mor har så lenge jeg kan huske ikke sagt ett vennlig ord til min far. Jeg ba henne ofte slutte å hakke på ham, hun var stadig etter han og fortalte han alt han ikke gjorde noe bra nok og ikke riktig. Hun kaller det fremdeles å konstatere fakta og at hun har all sin rett å si det hun tenker. Vi hadde aldri besøk i huset, bare av noen få bekjente. Hele fars familie ble holdt borte fordi "de aksepterte henne ikke". Etter at jeg flyttet hjemmefra har jeg imidlertid blitt tatt varmt imot av den delen av familien. Som eksempel på hvordan det var så fikk de ikke engang komme til begivenheter som konfirmasjon; da sa hun at hvis de kommer, så går hun ut, så det endte opp med at hun valgte en tilfeldig venninne av henne som kunne komme.

Jeg har i hele min oppvekst vært sta, blitt fort irritert, fått raserianfall og aldri klart å tie stille om urettferdigheter. Det har sine fordeler, men klart også sine ulemper da jeg alltid blir midtpunktet for angrep i en diskusjon som jeg ikke nødvendigvis har startet. Staheten min ser jeg likevel nå at har vært min redning. Jeg har hatt svært liten selvtillitt og sett på meg selv som ugress i et fint blomsterbed, jeg har alltid følt meg mindre verdifull enn andre og blitt svært stresset i sosiale sammenhenger. Hjertebank, svetting og rødming har fulgt meg i mange år og hindret meg i å delta som jeg ville. Jeg har likevel vært bevisst dette og alltid utfordret meg selv så godt jeg kunne med den tanken at det blir lettere for hver gang. Jeg har vært veldig flink til å skjule mine handikap.

Jeg hørte om LP og bestemte meg for å bli med på kurset. Første dagen var svært emosjonell for meg, jeg vet enda ikke om det var sorgen som måtte ut, eller om det var lettelse for at jeg endelig fikk hjelp, som gjorde at jeg stadig tok til tårene. Andre dagen var delvis emosjonell og deretter gikk det fremover. Jeg har i lange tider kunnet grine for alt og ingenting. Den klumpen forsvant da jeg lærte om LP og å bruke verktøyet. Jeg har nå et fantastisk liv! Jeg har blitt en mye bedre kone og en glad, tilfreds, stabil og hjertelig mamma til våre tre fantastiske barn J.

PS: Det bør også nevnes at jeg også har vært i kontakt med annet helsepersonell for å få råd om hvordan vi praktisk skal løse konfrontasjoner med min mor, spesielt i forhold til våre barn.

Kvinne, 29